Dette er bare en test

Kjære lesere

.. Nå er det www.suzanne.moo.no som gjelder! Denne bloggen blir da ikke mer brukt. Får ikke overført alt, men så tviler jeg på at dere har en stor trang til å lese mine blogginnlegg 2-3 ganger. Så håper jeg dere blir med over på den nye bloggen, at linkere skifter ut linken, og at folk blir flinkere til å kommentere :D Ha en fin natt!

There comes a point in your life when you realize who matters,
who never did, who won't anymore, and who always will.
So don't worry about people from your past.
There's a reason why they didn't make it to your future.

Jeg er kjedelig for tiden, ergo lite blogging.

I don't mind singing

Klokken er straks halv fem, jeg er lys våken, og utenfor er det fint og lyst. Ja, det er midt på natten. For en gangs skyld er det ikke min feil at jeg er våken, men here's the story:

Før idag var jeg i helt fin form, men så fant kroppen min ut at den skal plage meg i ett par dager, ja dere skjønner. Og ikke nok med smertene derfa, så ble jeg i tillegg kvalm og endte opp med å spy. Kjempekjekt! Så da la jeg meg ned for å prøve å sove vekk smertene, og det gikk helt fint det, helt til mamma kom inn og sa "er du bedre Suzanne? Det er natt nå :)" akkurat som om hun vekket meg for at jeg skulle få lov til å være våken i natt. Hey mamma, tusen takk. Det har resultert i et par Dexter episoder så jeg kan vel egentlig ikke klage. Når hun våkner har jeg i tillegg tenkt meg med på den tidlige turen rundt Smøråsen. Det sier vel ingenting for de som ikke er herfra, men det er et fjell.

Hittil har ferien vært ganske så lite spennende, mest fordi det har regnet hele tiden slik at vi ikke har kunnet finne på noe som helst ute. Oppturen så langt var vel kvelden jeg så film, og spilte gitar/sang med en kompis. Slikt kan man aldri klage på.
Og nå har jeg forsåvidt ikke mer å meddele, annet enn at scrapbooken ble ferdig hin dagen! Jeg er svært fornøyd ^^ Ha en fin natt videre.

Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jäg at det var sjalve livet.

Det er ferie! I alle fall nesten, jeg skal bare på skolen på fredag for å få karakterene + litt sosialgreier med klassen. Dette skoleåret har gått så fort at det er vanskelig for meg å innse at VG1 er over, og at om 2 måneder er det VG2 som står for tur. Men det skal virkelig bli deilig med ett par måneder uten komposisjonsprinsipper og medierapporter. Jeg gleder meg faktisk til høsten da, for neste år er det en del foto på skolen ^^ Jei, go nerd.

Igår var jeg flink jente og ryddet rommet, sånn skikkelig. Det er lenge siden det har luktet så rent her, og jeg tør såvidt å gjøre noe for å rote det til igjen. Om et par dager er det sikkert tilbake til samme gamle standar, men jeg får nyte det så lenge det varer ^^ Holder på med scrapbook for tiden, så det har en tendens til å rote rommet mitt veldig til.

Etterom jeg snart skal på møte, og er skrivesperre slenger jeg med bilde fra scrapbooken OG fra mitt nylige ryddige rom.

Vennskap, og annet surr.

Hei. Jeg heter Suzanne, jeg er snart 17 år, og jeg bor i Bergen.
Jeg har én uke igjen av 1.klasse på Media og kommunikasjon, og går på Akademiet.
På fritiden driver jeg med foto, sang og er en hel del med mine kjære venner.
Når jeg blir voksen vil jeg bli forettningsadvokat.
Ellers bor jeg med to foreldre, en bror og søster og en hund.

Der har du grunninformasjonen om meg, som forteller deg helt generelt hvem jeg er.
Men er det meg? Hvem er jeg? Og hvordan kjenner vi egentlig folk?

Kjenner du meg fordi du visste det der før jeg skrev det?
Eller kjenner du meg når du vet hvem jeg liker,
hvem jeg misliker, og hvilken musikk jeg hører på?
Er vi venner når vi har delt en sen kveld eller to, der vi har snakket om alt mulig?
Eller er vi venner når vi kjenner hverandres dårlige sider - og godtar dem?

Det er vanskelig å definere vennskap.
For min del, så blir jeg fort glad i folk og trenger ikke
kjenne dem lenge for å være glad for å kjenne dem.
Men hvor går egentlig grensen på bestevenner?
Velger vi våre bestevenner utifra hvor godt vi liker dem,
eller hvor godt vi kjenner dem?
Jeg har en del jeg betegner som i min innerste vennesirkel,
der personer jeg virkelig liker er.
Derimot, har jeg bare én stakkars jente som er min aller beste venn. Hvorfor?
Fordi det er hun som vet når og hvorfor jeg er lei meg, eller vanvittig glad.
Fordi det er hun som vet hva som skal til for at vi ikke skal bli irritert på hverandre.
Fordi det er hun som vet at vi ikke bør våkne ved siden av hverandre noe sted.
Fordi det er hun som vet alt det er å vite om meg, og jeg om henne.
Fordi det er hun jeg går til for å le, gråte, eller bare snakke.
Fordi det er hun som dukker opp på annethvert bilde i bilde-mappen min.
Anette er jenten jeg har delt tårer, latter, kjærester,
ekser, vennskap, uvennskap og glemte venner med.
Anette er jenten som var der da vi var små og uskyldig,
da vi ble fjortis, og da vi lo av det etterpå.
Anette er jenten jeg kan sitte i timesvis med og snakke ren
internhumor, uten at vi blir lei.
Anette er jenten jeg vet alle de gode og dårlige sidene til,
og fortsatt elsker jeg henne.
Alle har sin soulmate, dette er min.

Ja, så til tross for en del utrolige venner,
så er det en jente som står igjen.
Jeg tror hun vil stå der lenge.

Just say the word

Regnet er tilbake. Faen. Da blir det sikkert som ifjor, masse fint vær før skoleslutt, og regn i ferien. Men sånn kan det gå, vi bor jo tross alt i Bergen..*blåser støv av paraplyen*

Nå er snart det første året på videregående skole over. Og det har vært helt sinnsykt bra, for å si det kort. Mediaklassen min er full av geniale mennesker, som jeg har blitt veldig glad i over det siste året, og det er utrolig at jeg bare har kjent flesteparten i ett år. Vi har hatt latter igjennom hele året, og ingen krangler, bitchfighter eller noe som helst slikt. Helt fantastisk! Det blir ikke helt det samme neste år, når noen av de jeg henger mest med skifter over til IKT, men de er tross alt rett ved siden av oss, så vi skal nok få enda ett minnerikt år ut av det hele.

Det som skremmer meg litt, er hvor utrolig fort dette året gikk. Jeg husker det som det var igår da vi satt 45 usikre, sjenerte ungdommer i et klasserom med 3 lærere vi ikke ante hvem var. Vi var mediaelever nå! Og jeg tror alle var like bekymret for at de ikke skulle klare seg, hva om alle i klassen kunne alt mye bedre? Det ble ikke et problem. Men hva om de to siste årene går like fort? Så er vi plutselig på våre egne bein, da har vi plutselig hele verden foran oss. Ingenting kan stoppe oss fra å reise vekk til Brasil om vi vil, for.. da er livet vårt. Og vi er sjefen over framtiden, ikke en ungdomsskolelærer som har makten til å gi deg dårlige karakterer så du ikke kommer på den videregående skolen du vil.

Jeg tror jeg vet hva jeg vil etter videregående. Planen sålangt er 3 år med Økonomi og forettningsjus før jeg går på jusstudiet. Spørsmålet er vel heller om jeg orker det når jeg er ferdig på vgs, om jeg virkelig orker alle de årene med studier. Det vil bare tiden vise. Det eneste jeg skal gjøre nå, er å nyte livet før det virkelige kommer.